Dmitrij Dmitrijevitsj Sjostakovitsj (1906–1975) var en russisk komponist i sovjettiden, en av 1900-tallets fremste symfonikere og kammermusikere, og var skiftevis høyt verdsatt og hardt kritisert i sitt hjemland.
Blant hans verker nevnes spesielt den 7. symfonien, som skildrer beleiringen av Leningrad, samt den 5. og 10. symfonien.
Sjostakovitsj skrev også 15 strykekvartetter, to pianokonserter, to cellokonserter og to fiolinkonserter, samt filmmusikk, blant annet til Panserkrysseren Potemkin og Berlins fall med flere. Hans komposisjon Konsert for piano, solotrompet og strykere i c-moll op. 35, komponert i 1933, samt flere verk med sosialistisk-realistisk program, vitner om hvordan han forsøkte å tilpasse seg de politiske kravene og forsøkte å uttrykke seg mindre moderne og mer nyklassisk. Et annet eksempel er den pastisj-artede andre pianokonserten (op. 102 fra 1956–7) skrevet for hans sønn Maksims eksamenskonsert, som med den melodiske og melankolske andre satsen (andante) tilhører hans mest tilgjengelige verker.
Musikalsk sett er Sjostakovitsj musikk forholdsvis lett tilgjengelig, og minner mange ganger om skandinavisk folkemusikk. Musikken anvender ofte en instrumentering av vid skala og et lydbilde som skiller seg fra tidligere klassisk orkestermusikk, men som sjelden føles kunstig, avansert eller ubegripelig for uskolerte lyttere. Derimot kan hans kammermusikk være vanskelig å ta til seg. Ikke minst gjelder dette strykekvartettene med tolvtoneteknikk (kvartett 12 og 13; kvartett 10 anvender seg av alle tolv tonene, men er fremdeles tonal). Kvartett nummer 8 ble skrevet i 1960 til minne om Dresden, etter en reise dit.
Liksom Bach har tonene B-A-C-H som sin musikalske signatur, hadde Sjostakovitsj sekvensen D-Ess-C-H som han anvendte i et antall verker (blant annet i den 10. symfonien og den åttende strykekvartetten).
Maler: Thorkild Christensen